Mads og Håvard, ivrige Jöttnar-brukere, slengte på seg sitt yndlingsløpetøy for å delta på Jotunheimen Trailrun første helgen i august. 16 km Skyrace, for å være mer presis, hvor turen går fra Bygdin, over Bitihorn, og videre ned til Beitostølen — i godt norsk fjellvær.
Startområdet ved Bygdin Høyfjellshotell
Jotunheimen Trailrun — Skyrace 16 km
Over Bitihorn, 1 607 moh.
Mads nr. 88 og Håvard nr. 97 av totalt 278 deltagere
Alt som ble med, og alt som ble brukt
En fin måte å bruke en lørdag på
«Noen» foreslo Jotunheimen Trailrun. Det vites enda ikke om dette forslaget ble unnfanget med noe godt i glasset, eller om ønsket kom fra en 100 % edruelig kropp. Som de halvtrente folka de er, meldte Håvard og Mads seg på med stor iver og glede — til tross for en latent selvinnsikt som sa at dette ville bli tøft, både mentalt og fysisk. Begge sitter tross alt mer på kontor enn de løper i fjellene.
Så sto man der, utenfor Bygdin Høyfjellshotell, iført Jöttnar-klær, joggesko og en kropp fylt av optimisme og angst. Vannet lå klart og pent mellom fjellsidene, mens vinden beveget seg forsiktig over landskapet.
Den siste timen før start er alltid den mest intense, mentalt sett. Do-besøk, visualisering og planlegging av det som kommer og det som ikke kommer. Rolige drag langs vannet med Fløyen-jakka som holdt vinden ute var en god start — til tross for tunge tanker mens man så opp mot Bitihorn og innså at dette kanskje ikke var en så god idé.
The original, and the warmest of the Fløyen family. Body-mapped hybrid insulation with breathable Polartec® Hardface® Wind Pro® panels, built to hold warmth in raw mountain wind.
Bussen til startLøypa lagt innHåvard, førMads, etter
Så var det ingen vei tilbake. Helsike. Så smalt det i startskuddet.
Været bestemte
Bitihorn kom brått på — bokstavelig talt. Fjellet som begynner slakt, men aldri blir slakt igjen. I starten, mens man fremdeles hadde energi til å se bakover i løypa, så man en fantastisk natur samtidig som Bygdin krympet mer og mer. For et nydelig syn — helt til rød sone kicker inn på klokka og det kun handler om å få den ene foten foran den andre. Melkesyre, høy puls, ekstensiv pusting. Alt i skjønn harmoni. Det var dog trøst å finne i at andre slet med det samme.
Jotunheimen, mellom to regnbyger
Svend, vår trofaste venn, som lå rett inntil bar hud hos Mads, men mot en Slingsby t-skjorte hos Håvard, gjorde jobben. Siden den har lang glidelås og pustende materiale på sidene, var luftingen god — ingen kokte ihjel på tur opp. Samtidig beskytter den mot vinden, som tiltok i styrke jo nærmere toppen vi kom. Etter hvert gikk hetta over hodet, da været virkelig skulle vise hele registeret og regnet kom.
130 g. Wind- and shower-resistant nylon body blended with 4-way stretch sleeves, side panels and lower back. Half-zip, hood and thumb loops. Packs into its own chest pocket.
Sherpatrappene ned Bitihorn er et imponerende skue. Lagt for hånd, trinn for trinn, med ulik høyde og lengde. Visuelt slående, men mentalt krevende når elementer som tyngdekraft, høy puls og flere deltagere som skal ned samtidig, skjer på samme tid.
Det viktigste plagget i denne delen av løypa var kanskje capsen, Vorn, som på mesterlig vis holder svetten borte fra panna og øynene. I et slikt krevende nedoverparti er det kritisk å ha optikken i orden. I tillegg var det «psykt» deilig å ha en våt lue, som sammen med vinden ga en kjølende effekt underveis i løpet.
Når vi omsider kom fram til matstasjonen på Søre Båtskardet, åpnet resten av løypa seg opp, hvor Heklefjellryggen var neste mentale milepæl. Etter nok noen små høydemetere åpner fjellet seg opp i alle retninger, med myrull og stein som underlag — som krever fortsatt høy konsentrasjon. Faren for overtråkk er konstant til stede i et slikt løp.
En refleksjon så langt i løypa var shortsen, Vikja, som man ikke kan føle når man løper. Så lett og behagelig er den faktisk.
Fra Grønekinnkampen slipper løypa etter hvert taket. Stien blir bedre, og tempoet går opp. Man kjenner så smått at tyngdekraften er på ens side, i positiv forstand. Det løsner virkelig i dette partiet, både for seg selv og for andre. Det går radig inn mot mål — som etter hvert ble synlig på kartet i Garmin-klokka.
Skianlegget kommer til syne, men forsvinner like raskt. Plutselig er det folk som heier, bjeller som ringer, og flagg som vaier — og en kommentatorstemme på høyttaler som roper navnet ditt.
«Mads Larsen, inn som nr. 88.» «Håvard Bjørgen, inn som nr. 97.»
For en følelse å ha fullført. Og en ekstra glede å vite at deltagerantallet ikke var 100, men faktisk 278. Så resultatet var vi godt fornøyd med.
Mads og Håvard i målområdet
Gjennom hele dagen lå Einhar i løpesekken, uten å knapt ta opp plass, som ekstra sikkerhet dersom været skulle bli for ekstremt. Men etter en kort stund i målområdet kjentes kulden godt, og den ble raskt dratt over overkroppen for å holde på varmen og holde vinden ute.
Få ting i livet slår følelsen av en våt og mørbanket kropp som nettopp har fullført noe man gruet seg litt til. Men kanskje kan følelsen av en nyvasket og tørr t-skjorte mot huden etter en rask tørk konkurrere? Med t-skjorten Explorer Slingsby vel plassert på overkroppen kom en intens følelse av velvære — og stolthet. Å kle seg opp i en t-skjorte oppkalt etter engelskmannen som frekventerte fjellene i nettopp dette området, passet bra på en dag som dette. Han hadde nok sine egne øyeblikk av stolthet og mestring gjennom årevis med klatring i den norske fjellheimen.
Etter litt apatisk stirring ut i lufta mens vi satt ved bilen, bestemte vi oss for å gå en tur inn mot målområdet igjen for å finne noe ordentlig mat, da tørket mango, nøtter og energigel hadde nådd et gastronomisk metningspunkt. Mens Mads sverger til Njorunn som «kaste-på-seg-plagg» for å holde på varmen OG se bra ut, sverger Håvard til Eldar Octa, som er lettere (og kanskje til og med ser litt mer hardcore ut). Uansett, begge plaggene gjorde jobben med å være stolt underlagsmateriale for brystkassa til tre-medaljen vi fikk for å ha fullført Jotunheimen Skyrace.
Premium organic cotton, cut for everyday comfort. Drawn from William Cecil Slingsby’s journals and his sketch of Strandåtind, printed with water-based inks.
Vi kom, vi så, vi fullførte...
Mads og Håvard, ivrige Jöttnar-brukere, slengte på seg sitt yndlingsløpetøy for å delta på Jotunheimen Trailrun første helgen i august. 16 km Skyrace, for å være mer presis, hvor turen går fra Bygdin, over Bitihorn, og videre ned til Beitostølen — i godt norsk fjellvær.
En fin måte å bruke en lørdag på
«Noen» foreslo Jotunheimen Trailrun. Det vites enda ikke om dette forslaget ble unnfanget med noe godt i glasset, eller om ønsket kom fra en 100 % edruelig kropp. Som de halvtrente folka de er, meldte Håvard og Mads seg på med stor iver og glede — til tross for en latent selvinnsikt som sa at dette ville bli tøft, både mentalt og fysisk. Begge sitter tross alt mer på kontor enn de løper i fjellene.
Så sto man der, utenfor Bygdin Høyfjellshotell, iført Jöttnar-klær, joggesko og en kropp fylt av optimisme og angst. Vannet lå klart og pent mellom fjellsidene, mens vinden beveget seg forsiktig over landskapet.
Den siste timen før start er alltid den mest intense, mentalt sett. Do-besøk, visualisering og planlegging av det som kommer og det som ikke kommer. Rolige drag langs vannet med Fløyen-jakka som holdt vinden ute var en god start — til tross for tunge tanker mens man så opp mot Bitihorn og innså at dette kanskje ikke var en så god idé.
Øyeblikk gjennom mobilkamera
Været bestemte
Bitihorn kom brått på — bokstavelig talt. Fjellet som begynner slakt, men aldri blir slakt igjen. I starten, mens man fremdeles hadde energi til å se bakover i løypa, så man en fantastisk natur samtidig som Bygdin krympet mer og mer. For et nydelig syn — helt til rød sone kicker inn på klokka og det kun handler om å få den ene foten foran den andre. Melkesyre, høy puls, ekstensiv pusting. Alt i skjønn harmoni. Det var dog trøst å finne i at andre slet med det samme.
Svend, vår trofaste venn, som lå rett inntil bar hud hos Mads, men mot en Slingsby t-skjorte hos Håvard, gjorde jobben. Siden den har lang glidelås og pustende materiale på sidene, var luftingen god — ingen kokte ihjel på tur opp. Samtidig beskytter den mot vinden, som tiltok i styrke jo nærmere toppen vi kom. Etter hvert gikk hetta over hodet, da været virkelig skulle vise hele registeret og regnet kom.
Våt stein, raske føtter
Sherpatrappene ned Bitihorn er et imponerende skue. Lagt for hånd, trinn for trinn, med ulik høyde og lengde. Visuelt slående, men mentalt krevende når elementer som tyngdekraft, høy puls og flere deltagere som skal ned samtidig, skjer på samme tid.
Det viktigste plagget i denne delen av løypa var kanskje capsen, Vorn, som på mesterlig vis holder svetten borte fra panna og øynene. I et slikt krevende nedoverparti er det kritisk å ha optikken i orden. I tillegg var det «psykt» deilig å ha en våt lue, som sammen med vinden ga en kjølende effekt underveis i løpet.
Det du glemmer at du har på deg
Når vi omsider kom fram til matstasjonen på Søre Båtskardet, åpnet resten av løypa seg opp, hvor Heklefjellryggen var neste mentale milepæl. Etter nok noen små høydemetere åpner fjellet seg opp i alle retninger, med myrull og stein som underlag — som krever fortsatt høy konsentrasjon. Faren for overtråkk er konstant til stede i et slikt løp.
En refleksjon så langt i løypa var shortsen, Vikja, som man ikke kan føle når man løper. Så lett og behagelig er den faktisk.
Turen avsluttes
Fra Grønekinnkampen slipper løypa etter hvert taket. Stien blir bedre, og tempoet går opp. Man kjenner så smått at tyngdekraften er på ens side, i positiv forstand. Det løsner virkelig i dette partiet, både for seg selv og for andre. Det går radig inn mot mål — som etter hvert ble synlig på kartet i Garmin-klokka.
Skianlegget kommer til syne, men forsvinner like raskt. Plutselig er det folk som heier, bjeller som ringer, og flagg som vaier — og en kommentatorstemme på høyttaler som roper navnet ditt.
For en følelse å ha fullført. Og en ekstra glede å vite at deltagerantallet ikke var 100, men faktisk 278. Så resultatet var vi godt fornøyd med.
Gjennom hele dagen lå Einhar i løpesekken, uten å knapt ta opp plass, som ekstra sikkerhet dersom været skulle bli for ekstremt. Men etter en kort stund i målområdet kjentes kulden godt, og den ble raskt dratt over overkroppen for å holde på varmen og holde vinden ute.
Tørre klær, og årets beste kaffe
Få ting i livet slår følelsen av en våt og mørbanket kropp som nettopp har fullført noe man gruet seg litt til. Men kanskje kan følelsen av en nyvasket og tørr t-skjorte mot huden etter en rask tørk konkurrere? Med t-skjorten Explorer Slingsby vel plassert på overkroppen kom en intens følelse av velvære — og stolthet. Å kle seg opp i en t-skjorte oppkalt etter engelskmannen som frekventerte fjellene i nettopp dette området, passet bra på en dag som dette. Han hadde nok sine egne øyeblikk av stolthet og mestring gjennom årevis med klatring i den norske fjellheimen.
Etter litt apatisk stirring ut i lufta mens vi satt ved bilen, bestemte vi oss for å gå en tur inn mot målområdet igjen for å finne noe ordentlig mat, da tørket mango, nøtter og energigel hadde nådd et gastronomisk metningspunkt. Mens Mads sverger til Njorunn som «kaste-på-seg-plagg» for å holde på varmen OG se bra ut, sverger Håvard til Eldar Octa, som er lettere (og kanskje til og med ser litt mer hardcore ut). Uansett, begge plaggene gjorde jobben med å være stolt underlagsmateriale for brystkassa til tre-medaljen vi fikk for å ha fullført Jotunheimen Skyrace.
En kaffekopp (som aldri har smakt bedre). Inn i bilen og hjem.
En lørdag med bare litt frisk luft fullført.